Fra 2030 vil det være flere nordmenn over 65 år enn under. Samtidig sliter optikerutdanningen med frafall, og øyelegene har lange ventetider på nye pasienter. Vi kommer ikke til å bli flere optikere. Vi blir nok heller færre. Da må vi være ærlige om hva det betyr for hvordan vi jobber fremover.
Av Karin Lund, fagsjef i Brilleland og styreleder i Vision For All
Vi kan ikke rekruttere oss ut av det
Norges Optikerforbund har gjort undersøkelser som viser at hovedårsaken til frafallet er at forventningene til yrket ikke samsvarer med det studentene møter når de er ferdig utdannet. Mange ser for seg en klinisk hverdag, kanskje på sykehus eller hos øyelege. Men flertallet av stillingene er i private butikker og klinikker.
Det betyr at vi mister folk vi trenger. Og vi kommer ikke til å klare å rekruttere oss ut av det. Vi blir nok heller færre. Da må vi som er igjen i yrket innstille oss på at optikeren ikke kan gjøre alt selv lenger.
Vi må gi fra oss noe når vi får noe
Det skjer en oppgaveglidning i hele helsevesenet. Øyelegene er presset, og de må gi fra seg oppgaver til optikerne. Politiske rammer for hva en optiker kan gjøre, kan endre seg raskt. Plutselig blir det bestemt at optikere skal få utvidede rettigheter, og så er det innført i løpet av en kort periode.
Hvis vi skal ta på oss flere oppgaver fra øyelegene, må vi samtidig gi fra oss noe selv. Vi er allerede presset i hverdagen. Det betyr at medhjelpere må slippes tettere på de oppgavene som ikke krever optikerkompetanse, slik at optikertimene brukes på det vi faktisk er utdannet til.
En anamnese kan være delvis innhentet før optikeren kommer inn til pasienten. Habituell visus kan være målt. Deler av forarbeidet kan gjøres av en assistent. Amerikanske
optometrister, som har et utvidet ansvarsområde sammenlignet med norske optikere, jobber allerede slik. Der gjør teknikere forarbeidet, slik at optometristen kan bruke tiden på det som krever fagkompetanse. Det er den modellen vi må jobbe mer i retning av.
Vi kan ikke gi alle den perfekte undersøkelsen
Jeg har full forståelse for de optikerne som vil gjøre alt selv. Det har en reell faglig verdi å se hvordan en pasient går inn i rommet, hvordan de sitter, hvordan de beveger seg. Alle de små observasjonene som bygger seg opp gjennom en hel undersøkelse.
Men hvis du har 100 pasienter som trenger time, kan du kanskje håndtere ti av dem på den måten. Hva skjer med de andre 90? Skal du gi den perfekte undersøkelsen til ti, og la resten gå uten? Eller skal du gi noe som er godt nok til alle hundre?
Når pasientmengden er stor, må vi revurdere måten arbeidet organiseres på. Vi må kanskje begynne å tenke som tannlegene, som setter opp en ny time for det de ikke rakk i den første. Da må vi også bli bedre til å screene, slik at vi fanger opp pasientene som trenger den ekstra tiden, og som ellers kunne utviklet glaukom eller andre tilstander uten at vi oppdaget det.
Teknologien hjelper, men løser ikke alt
Teknologi er en del av løsningen. Vi i Brilleland har drevet med teleoptometri i tre år nå, som nå utgjør syv til ti prosent av synsundersøkelsene våre. Kunstig intelligens som
analyseverktøy er på vei, selv om de modellene jeg har sett ennå ikke er gode nok til å stå alene. Men det kommer.
Men ingen av disse verktøyene løser grunnproblemet alene. Grunnproblemet er at vi blir færre optikere med en større pasientmengde, og det krever at vi organiserer arbeidet på nytt. Optikerens tid må gå til det som krever optikerkompetanse. Resten må vi løse med medhjelpere og teknologi. Og det er ikke noe vi har god tid på, for 2030 er ikke langt unna.
Denne artikkelen er basert på en samtale i OptoTalk, Optoteams podcast om
optikerbransjen. Se hele samtalen her:
