Som liten ville han bli lastebilsjåfør. «Jeg fant ut at det var litt romantisert», sier han, men store kjøretøy synes han fortsatt er stas. I dag mekker han på en Land Rover Series III fra 1972.
Veien inn i faget gikk via hjelpepleierutdanning og en lærer som gjorde anatomi spennende. Han tok påbyggingsår i Kongsberg, dro videre til København og ble ferdig optiker i 2000, etter fem år i byen. Karakterene var det ikke noe i veien med, bortsett fra dansk muntlig. I dag prater han nok dansk til å gjøre seg forstått i en jernvareforretning.
Opprinnelig er han fra Lillestrøm, men har flyttet mye i livet. Et år i India i førsteklasse mens foreldrene jobbet der, tre år i Sverige på ungdomsskolen, fem år i København. Og så kom tiden for å dra i militæret. Siden han var militærnekter og sterkt imot våpen, avtjente han siviltjenesten på et bakeri sammen med mennesker med Downs syndrom. «Det var egentlig veldig flott,» mimrer han. Anarkistiske trekk er det fortsatt litt igjen av. Han takler dårlig sjefer av den gamle sorten som bedriver management by fear. At et av barna hans nå jobber i Forsvaret er vel skjebnens ironi, og har gjort ham litt mindre fanatisk på akkurat det punktet, vedgår han.
Det faglige hjertet hans ligger hos barna. Barneoftalmologi, definert som de under sju år, og på Ullevål var det gjerne to- og treåringer som satt i stolen. Han jobbet der i fire-fem år, på deltid, med ti til tjue barn innom på en dag.
Det er en disiplin man enten liker eller ikke liker, mener han. Mange optikere blir stresset av å undersøke en toåring uten ordentlig språk, som gjør alt mulig rart. Holgeir blir ikke det. «Barn er herlige å jobbe med, fordi de er ærlige og direkte. Det er ikke noe spill der,» sier han, og legger til at barn med Downs syndrom er rett og slett herlige.
Triksene lærte han av en mentor. Kom det inn et barn som gråt, satte mentoren seg ned og gråt sammen med det. Da så ungen bare på ham, og så var den biten unnagjort. Speiling, kaller Holgeir det, en måte å vise at man forstår dem på og flytte oppmerksomheten vekk fra det skumle. Han bruker det selv. Det fungerer.
Det koster også noe. Etter en hel dag med barn er det ikke mye sosial energi igjen. «Da må man slappe av uten mennesker».
Hvis du ber Holgeir ta deg gjennom jobbene sine, blir det en lengre seilas. Han var butikksjef i Brilleland i tre-fire år, først på Sørlandssenteret, så på en avdeling i Lillehammer. Da det ble litt for stille på en liten klinikk, startet han en kjede med spillbutikker sammen med to kamerater, var med på å åpne noen restauranter og kastet seg til og med over et energidrikk-startup. «Det ble kanskje litt mange ting på en gang», innrømmer han.
Så ble han produktspesialist hos VisionCare i nesten fem år, der han solgte linser og lærte opp optikere og øyeleger i de vanskelige tilfellene, hvor man måtte foreskrive spesiallinser med høye styrker. Så fulgte mange år som frilanser, der han leide seg ut, blant annet til Brilleland, samtidig som han var ansatt på Ullevål. Det var gode penger i det. Et år som klinikkleder på en liten privatklinikk med tre pasienter om dagen ble for kjedelig, så han sluttet. Deretter jobbet han fem år som partner i Specsavers på Gjøvik.
Nå sitter han hos INNZ Medical og fikser utstyr. Det passer ham. Han liker tekniske ting og har lyst til å lære seg mer IT. På verkstedet reparerer de tonometre, OCT og alt mulig annet som måler øyet. Utstyr andre ofte ville kastet. Mye av det de fikser, sendes videre til land som trenger det. «Det er meningsfullt», sier han. Og når utgangspunktet allerede er ødelagt, er det lite å stresse over om noe skulle gå galt.
Båten han bor på er en 46-fots cruiser fra 2008 som heter Faidon, som den greske filosofen. Den har ståhøyde i hele båten, to bad, og er selvforsynt med strøm og vann via solceller, vindmøller og en watermaker som lager ferskvann om bord. Om vinteren må han riktignok kjøpe litt strøm fra land, og da ligger han i en boblehavn i Horten så det ikke fryser til. Resten av tiden ligger han i naturhavn på Nøtterøy.
Naturen kommer tett på. En morgen våknet han av en uvanlig lyd. Det hørtes ut som om en froskemann trasket rundt med svømmeføtter på dekket. Da han åpnet takluka for å sjekke, var det en and.
Drømmen om sjølivet har han hatt siden han var en guttunge. Han var rundt tolv-tretten første gang han var med på en seiltur og syntes det var helt magisk. I femten år hadde han en liten 27-foter som het Gudrun, men den var rett og slett for liten å bo i. Nå har han rikelig med plass.
Man skulle tro det å bo i båt var en rimelig affære med dagens boligpriser. Sånn er det ikke helt. Alt med ordet maritim foran koster ti ganger så mye, sier han, men nå som hun er selvforsynt, ligger han faktisk billig. Økonomi var uansett aldri grunnen.
Selv bor han i båt fordi han synes det er stas å våkne opp til utsikten over havet, og på grunn av samholdet blant dem som bor på sjøen i Horten, som er som en liten landsby.
Som frivillig i Redningsselskapet har han lært mye om godt sjømannskap. På redningsskøyta har han fått opplæring i navigasjon, radar og sikkerhet, og har vært med på å redde folk fra å drive til havs. Ellers spiller han piano, seiler halvtonnere i Fredrikstad i helgene og seilte til Tyskland i fjor sommer. I sommer går turen til Nederland.
Bilde av Holgeir Klausen - våkne opp til utsikten over havet
Programlederrollen i OptoTalk synes han fortsatt er litt skummel. Men tilbakemeldingene er gode. Folk sier at stemmen hans passer, at det er god flyt i samtalene. På landsmøtet til Optikerforbundet kom flere han ikke kjente bort og fortalte at de hadde hørt enkelte episoder to ganger.
Det han egentlig vil med podden, er å gå litt dypt i temaer som er viktige for optikerbransjen. Selv brenner han for kortere ventetider og bedre behandling av barn, og han vil gjerne få inn politikere og beslutningstakere. «Sånn at det ikke bare blir snakk, men at det faktisk skjer noe,» som han sier. Han brenner også for Vision For All, som driver frivillig arbeid for å hjelpe folk verden over med å se bedre. Karin Lund derfra har allerede vært gjest i podden.
På spørsmål om hva som kunne være en passende overskrift på dette intervjuet, foreslo han «seilende optiker». Men det vi endte på var «Optikeren som seiler sin egen sjø». Det stemmer ganske godt. Holgeir styrer unna både blindskjær og autoritære ledere, og synes det er mer givende å reparere ødelagt utstyr enn å selge nytt. Og savner han pasientene for mye, skal han nok hinte frempå om at han vil ha noen oppdrag igjen, legger han til på slutten. Kanskje er det ikke land han lengter tilbake til, men barna i undersøkelsesstolen.
