Jeg har hatt kunder inne som har reklamert etter en øyeoperasjon. Det var sjelden mye å si på selve resultatet. De hadde bare sett for seg noe annet, og det er vanskelig å gjøre noe med når inngrepet er gjort.
Av Holgeir Klausen, programleder for Opto-Talk
Tre soner, og mellomrommene mellom dem
I episode fem av Opto-Talk hadde jeg besøk av Kristin Nistad og Mads Jøraholmen Gjefsen fra Memira, og Mads beskrev et tilfelle jeg tror mange optikere kjenner igjen:
En pasient under 40 tenker at hun like gjerne kan gjøre et linsebytte nå, altså ta ut sin egen klare linse og få en trifokal inn i stedet, og bli ferdig med saken. Men en trifokal linse gir tre soner der du ser godt: nærsonen, mellomavstanden som i praksis er dataavstand, og avstandssynet. Mellom sonene er synet fortsatt uklart. For en som er ferdig presbyop, er det en ren gevinst, og de blir veldig fornøyde. For en som fortsatt har mye å gå på, er regnestykket et annet. Som Mads sa det i podcasten, stjeler de da faktisk en del av de avstandene pasienten ser godt på i dag.
Det er ikke et argument mot metoden, men det viser hvor viktig det er å ha en ordentlig samtale med pasienten før hun bestemmer seg, og at den som tar den samtalen forstår hva linsen gjør.
Det du kan vise fram, og det du må forklare
Mads pekte på en forskjell som er verdt å merke seg. Laser for presbyopi kan du faktisk demonstrere. Resultatet ligger tett opp til en mini-monovisjon, noe du kan etterligne ved å la pasienten gå med tilpassede briller noen dager. Jeg har hatt kunder som testet det med døgnlinser i et par uker, og noen kom tilbake og sa nei takk, dette vil jeg ikke ha. Det er en veldig god nei-beslutning å få tidlig.
En intraokulær linse kan du ikke vise fram. Pasienten må lukke øynene og se det for seg mens noen forklarer. Multifokale kontaktlinser duger ikke som prøveversjon, og det er en misforståelse Kristin bruker god tid på i episoden. Kontaktlinsen ligger på en overflate som flytter seg for hvert blunk, mens linsen inne i øyet ligger stille.
Grønt lys er ikke det samme som godt bilde
Jeg jobber med instrumenter til daglig, og setter opp topografer og annet utstyr hos folk som skal bruke dem. Forskjellen på å lære opp en optiker og en assistent på en Sirius er ikke først og fremst hastighet. Optikeren skjønner ganske fort hva vi egentlig måler, mens en assistent stort sett må forholde seg til om lyset blir rødt, oransje eller grønt. Til rutinemålinger i stort antall er det en helt fornuftig arbeidsdeling. Men skal noen ta etterkontrollen på en pasient som ikke er fornøyd, er ikke det en oppgave du gir til en assistent. Mads var ærlig på det samme fra sin side, og fortalte at legene iblant ler litt av OCT-bildene hans og ber ham ta et nytt. Målingen kan få grønt lys uten at bildet er godt nok.
Det er verdt å ha i bakhodet nå som mye er i bevegelse. Målinger flyttes til assistenter og teknikere, teleoptometri gjør at vurderingen kan skje et helt annet sted enn pasienten sitter, og instrumentene tolker stadig mer på egen hånd. Mye av dette er fornuftig, og noe av det er nødvendig, all den tid Norge har én optikerutdanning og rekruttering utenfor de store byene er krevende.
Men samtalen om hva pasienten kan vente seg lar seg ikke flytte like lett. Den krever at noen har sett øyet, kan faget, og tør å si at dette bør du kanskje vente med. Det finnes ingen måling som gir grønt lys på den delen.
Hele samtalen med Kristin og Mads kan du høre i episode fem av Opto-Talk, der vi snakker om de tre operasjonsmetodene, om optikerrollen om ti år, og om hvilke myter som lever videre i bransjen vår.
Se hele episoden her:
Holgeir Klausen er programleder for Opto-Talk og har 25 år bak seg i optikerbransjen. Han sluttet i klinisk praksis for to år siden og jobber i dag med instrumentering og opplæring.
