Kompetansegapet i optikerfaget: samme tittel, ulik jobb

Kompetansegapet%20i%20optikerfaget%20samme%20tittel_%20ulik%20jobb

Våre mest populære artikler

Kan du bruke et gonioskop? Kan du ta applanasjonstrykk? Slike spørsmål kan vi som optikere få når vi skal begynne på sykehus. Tittelen og autorisasjonen er den samme for alle, og den sier ikke så mye om hva den enkelte av oss faktisk kan. Hverdagen vår varierer mye, og det er vanskelig å se utenfra, både for sykehuset og for pasienten.

Hva kan du egentlig?


I episode 7 av Opto-Talk hadde jeg besøk av Kjersti K. Lindblad, som nylig startet som den første optikeren ved øyeavdelingen på Roskilde sykehus. Hun fortalte at sykehusene ikke nødvendigvis vet hva den enkelte optiker egentlig kan. Selv kan Kjersti både bruke gonioskop og ta applanasjonstrykk, men det er ikke alle optikere som kan det. Hun trakk også frem at forskjellene er store, ikke minst mellom en nyutdannet og en som tok utdannelsen for 20 til 30 år siden.

Jeg har jobbet på sykehus selv, og det er en helt annen måte å jobbe på enn i klinikk eller privat. Spriket Kjersti beskriver, kjenner jeg godt igjen fra Norge. Da jeg gikk ut i 2000, kunne vi omtrent det samme alle sammen. I dag føler jeg at gapet er blitt mye større, og jeg tror det i hovedsak handler om hva man brenner for og har tatt videreutdannelse i, mer enn om når man ble ferdig. Kjersti pekte på hvor ulik hverdagen kan være, fra samsynstrening og kontaktlinser til sykehus og egen praksis.

Hvem kan kalle seg hva?


Spriket er tydeligst innen samsynstrening og tørre øyne, der ingen titler er beskyttet. Innen samsyn finnes det noen få som er virkelig dyktige, og de fleste i bransjen vet nok hvem de er, så dem henviser man til. Tørre øyne er mer allment og vanskeligere å vurdere. Man ser at noen annonserer at de kan tørre øyne fordi de har kjøpt et flott instrument, og pasienten har ingen enkel måte å vite om det ligger noe bak.

Kjersti beskrev det samme i Danmark, der noen optikere kaller seg neuro-optometrister. Det er verken en beskyttet tittel eller en autorisasjon, og i prinsippet kan man kalle seg det hvis man synes man kan nok. Da blir det vanskelig for pasienten å vite hva vedkommende faktisk kan.

Ingen enkel løsning


Én løsning kunne være å innføre flere autorisasjonsnivåer, for eksempel en høyere autorisasjon for glaukom eller AMD, slik at det blir lettere å se hvem som kan hva. Kjersti var selv inne på det, men hun pekte også på ulemper, blant annet at to autorisasjoner betyr mye arbeid, ikke minst for helsevesenet, som må forholde seg til begge. Senere i samtalen sa hun at en form for system og synlighet kunne ha fordeler, både for pasientene og for oss selv, fordi vi da kan se hvem som har kompetansen til å gjøre hva. Det er jeg enig i.

Da jeg ble ferdig utdannet, syntes jeg det var litt skummelt at autorefraktorene kunne måle nesten alt, og at laser kunne gjøre optikeren overflødig. Der tok jeg litt feil, for ikke alle tar laser, og synet er ikke stabilt. I dag jobber det flere optikere på sykehus i Norge enn for ti år siden, mange flere, og med oppgaver vi ikke så for oss da vi gikk ut. Kjersti tror utviklingen fortsetter, og det tror jeg også. Da vokser nok spriket, og det blir enda viktigere å kunne se hvem som kan hva.

Hele samtalen med Kjersti kan du høre i episode 7 av Opto-Talk, der vi snakker om optikerutdanningen i Danmark, Sverige og Norge, diagnostiske rettigheter, optikere på sykehus og KI i faget.

Holgeir Klausen er optiker med over 25 års erfaring og jobber til daglig hos Optergo. Han er programleder for Opto-Talk, Optoteams podcast om optikerbransjen, og sitter i Norges Optikerforbunds etiske råd.

Publisert: 20.11.2026

Last ned Guide: Hvorfor jobbe i Optoteam?


NO_Jobb-i-optoteam_H

Fortsatt spørsmål?

Finner du ikke svaret du leter etter? Vennligst snakk med våre vennlige team.
Jeg vil bli kontaktet