Av Holgeir Klausen, programleder for OptoTalk
I episode 4 av OptoTalk hadde jeg besøk av Lars Angaard, som har jobbet snart 25 år på Interoptik Holmlia Optometri med barn og synsfunksjon. Mot slutten av samtalen ville han slå et slag for optikerne, for hvor bred kunnskap vi faktisk sitter med i Norge, fra øyehelse og korreksjon til synstrening. Vi er gode, som han sa det. Jeg er helt enig. Men jeg vil legge til noe, for det har vært en fanesak for meg lenge.
Det holder ikke at kompetansen finnes. Vi må bli flinkere til å bruke den, og rett og slett spille hverandre gode.
I nesten hver by finnes det noen som brenner litt ekstra for én ting. Noen er helt rå på harde linser. Noen har spesialisert seg på samsyn og barn, sånn som Lars. Noen kan svaksynt og filterbriller bedre enn alle andre. Og altfor ofte sitter vi likevel og strever med en pasient vi burde sendt videre til den kollegaen som er best i klassen på akkurat det feltet. Gjør vi mer av det, hever vi nivået på hele bransjen.
For det er der utstyrsparadokset kommer inn igjen. Vi kan fylle rommet med den aller nyeste superteknologien, men et instrument gjør ingen til spesialist. Det er erfaringen med hundrevis av barn i klinikkstolen og tålmodigheten til å spille på lag med en femåring som skiller klinten fra hveten. Den kompetansen tar år å bygge. Men du kan finne ut hvem i din by som har den, og henvise dit.
Får vi til det, får vi en samfunnsmessig høyere kompetanse enn hver enkelt av oss klarer alene. Pasienten møter en optiker som faktisk kan det pasienten trenger, i stedet for en som gjør sitt beste med noe hun sjelden gjør.
Den sterkeste klinikken er ikke nødvendigvis den med mest utstyr, men den som vet hvem den skal ringe.
Hele samtalen med Lars hører du i episode 4 av OptoTalk, der vi snakker om samsynsmålinger på barn, synstrening etter hjernerystelse, og hvorfor et barn som ser godt
likevel kan ha et synsproblem.
Holgeir Klausen er programleder for OptoTalk og har jobbet 25 år som optiker, i dag på leverandørsiden i bransjen. 
